Kald gass ga liv til Snøhvit

Tidlig på 80-tallet ble store gassressurser påvist på Snøhvit-området i Barentshavet, 140 kilometer nordvest for Hammerfest. Planen var først en nedgravd rørledning over Finnmarksvidda. Det ble for dyrt. Deretter ble LNG-teknologi vurdert. Med de daværende løsningene ble også det for dyrt. Utbyggingen ble skrinlagt.

Men ikke alle ga opp. NTNU-professor Einar Brendeng ville lage ny teknologi for å gjøre naturgass flytende. Et forskningssamarbeid mellom SINTEF, NTNU og Statoil resulterte i 12 doktorgrader, og mange flere diplomoppgaver. Og ikke minst: ny LNG-teknologi som gjorde Snøhvit-utbyggingen mulig. NTNU, SINTEF og Institutt for energiteknikk (IFE) var også sentrale i utviklingen flerfaseteknologi som gjør det mulig å bringe gassen på land uten plattform, en annen viktig del av Snøhvit-eventyret.

Kompakte varmevekslere
Uten installasjoner på havoverflata skal Snøhvit-gassen hentes opp og føres til Finnmarkskysten i rørledning. På Melkøya utenfor Hammerfest skal gassen kjøles ned ved hjelp av den nye teknologien og de kompakte varmevekslerne som skal brukes i prosessanlegget.

Et amerikansk selskap dominerte tidligere markedet for varmevekslere til LNG-anlegg. Med løsningen Statoil, NTNU og SINTEF har samarbeidet om ble monopolet brutt. Shell har allerede kjøpt deler av teknologien fra Statoil og det tyske selskapet Linde som har prosjektert LNG-anlegget på Melkøya. Som verdens største LNG-operatør, vil Shell i første omgang bruke varmevekslerne på anlegg i Australia og Brunei.

Kontakt:

Petter Nekså, tlf: +47 73593923, e-post: